Har du hørt om det tredje skiftet? For meg var dette noe helt nytt for bare noen år tilbake. Men det har hjulpet meg å rydde i hodet mitt. For hvordan er vi som mødre er skrudd sammen? Og hvordan kan vi som foreldre og ektepar fordele arbeidsoppgavene mellom oss enda bedre?
“Hvordan kan tanken om det tredje skiftet hjelpe oss i hverdagen? Nå må du forklare deg, Cathrine”, hører jeg du tenker.
Så her kommer en liten forklaring på de tre skiftene, så kan det være du kjenner igjen.
Det første skiftet er de arbeidsoppgavene som er pengeinntjenende. “Jobben vår” som vi titt og ofte blir titulert med eller spurt etter hva vi driver med. Her kan det være store variasjoner i lønnstrinn, arbeidsoppgaver, tidkrevende ansvar osv. Og i et ekteskap kan det variere hvor mange prosent den ene eller den andre jobber til tider.
Det andre skiftet er de arbeidsoppgavene som følger med et hjem og en familie. Alt fra matlaging, oppvask, klesvask, husvask, bilvask, økonomi og annet forefallende arbeid i hus og hjem. Her kan det også varierer veldig mye fra ektepar til ektepar rundt hvordan disse oppgavene fordeles, hvilke prioriteringer man har på standard og gjennomføring. Men ofte streber mange ektepar etter at det skal fordeles 50/50 i dette skiftet.
Det tredje skiftet er de usynlige oppgavene som gjøres innimellom disse to skiftene. Oppgaver som blir veldig synlige dersom de ikke blir gjort. Her er alt fra planlegging av julegave-handelen, huske på å kjøpe nye gym-sko til lillebror fordi de fra i fjor så du nettopp var blitt for små, til å huske og ta ut 50,- og putte i en konvolutt i sekken til hun som skal i bursdag rett etter skolen. Det kan være å søke på finn.no etter klespakke til barnehageskatten som har hull i alle strømpebuksene eller å legge merke til at tenåringen slengte sekken sin litt ekstra hardt i gangen for så å låse seg inne på do i 30 minutter, som da trenger en ekstra klem og et glass Pepsi Max for å blåse ut en trassig skoledag. Og mens du står og pusser tennene før du skal legge deg, så faller det ned i hodet ditt at nå må du huske å legge frem bok-sokkene slik at lillebror får lagt bokbind på bøkene i morgen, som du glemte før i dag.
Ser du tegningen? Kanskje du kjenner deg igjen? Hvordan ser det ut hos deg?
I dag beskrives det tredje skiftet mest som en byrde, som noe som sliter oss kvinner og mødre helt ut og mennene må ta mer over. Hos flere og flere ektepar blir dette tredje skiftet en kilde til konflikt, spenninger, uenighet, misforståelse og frustrasjon. Ja, til og med skilsmisse.
Spør du meg er det noe “hakkande gale” i måten samfunnet ønsker man skal bygge familie på i dag!
Kristine Warhuus Smeby er doktorgradsstipendiat ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Hun er i ferd med å avslutte sin doktorgradsavhandling om hvordan småbarnsforeldre i fulltidsjobb balanserer jobb og privatliv. Smebys forskning viser, som annen forskning på feltet, at det er kvinnene som tar ansvar for planleggingen, fordeler oppgaver og pusher på for å få ting gjort. En av mødrene Smeby intervjuet fortalte om en venninne hvis mann hadde tatt fullt ansvar for julekortene: «Hun er flinkere til å kreve ting, til å oppdra han, så han mannen der er oppdratt på et annet vis enn det jeg har fått til med mannen min».
Er det riktig at vi kvinner skal “oppdra” mennene våre?
Om man grunner litt på det, så er disse oppgavene noe som kommer helt naturlig for mange damer, noe som er Gudgitt. Hva om det ligger instinktivt i oss? At vi faktisk fungerer annerledes enn våre menn. Hva om vi er skapt til å romme barna våre, og behovene rundt oss på en helt fantastisk måte? Hva om det tredje skiftet ikke er en byrde, men en livsviktig oppgave vi som kvinner og mødre er aller best på? (Jada, nå hører jeg alle dere som sier: “Det er ikke sånn hos oss. Min mann kan godt gjøre det tredje skiftet like mye som meg.” Og ja, her kan man være ulike. Men oftest er det kvinner som instinktivt tar disse oppgavene.) Jeg vil også påpeke at det er ikke kvinnen som alltid må utføre disse arbeidsoppgavene. Men det er som oftest kvinnen er sensitiv og observant på detaljene, lager system og strategier, som igjen kan delegeres og fordeles.
Kanskje Gud har designet oss kvinner til å ta dette ansvaret med stolthet og alvor?
Bare se her:
PS: Ingenting her er negativt. Hvis Gud har skapt det sånn og han sier det er godt er det pr. definisjon positivt.
Poenget er at vi er ganske tydelig forskjellige. Og det gjør at vi ikke kan gjøre de samme oppgavene like lett. Det er jo grunnen til at det er kvinneidrett og mannsidrett. Kan det være at Gud har skapt oss forskjellige for at vi kan spesialisere oss på forskjellige oppgaver, jobbe i team sammen og utfylle hverandre?
Dette er et gjennomsnitt. Men det er en veldig tydelig forskjell. Det finnes menn og kvinner som ligger nærmere gjennomsnitt for motsatt kjønn, men det er ikke mange. Og uansett vil kroppen deres være tydelig mann eller kvinne og kjønnshormonene tydelig gjøre en forskjell. Det er ikke en glidende overgang mellom menn og kvinner hvor vi alle er fordelt jevnt utover.
Derfor tror jeg at Gud har skapt oss til å ta kvinnens rolle, stolte, sterke og frimodige. Ikke bort-forklare, prøve å gi det ansvaret til mannen, og prøve å realisere oss selv i mannens roller.
Skal dette fungere må vi kunne snakke om det tredje skiftet som et fantastisk privilegium. Hva om vi tar på alvor hvor mye tid og kapasitet vi bruker på dette? Slik at vi fordeler tiden vår og arbeidsmengden vår i de to andre skiftene vi har, i noen sesonger i livet. Hva om vi kan få støtte fra ektefellene våre på at dette er en virkelig jobb, som krever mye. Så det kan skapes rom og anerkjennelse for dette tredje skiftet.
Hadde det være færre overveldede og utbrente mødre da? Hadde fødselsraten gått opp? Hadde færre familier endt opp i skilsmisse.
Vi er alle utrustet med ulike gaver og talenter, men Gud har skapt oss alle med en hensikt. En hensikt om å elske barna våre og mannen vår. Dette kan gjøres på ulike måter, men i dag er det viktig for meg å formidle til deg som kjenner deg igjen i dette med det tredje skiftet: Ikke kjemp imot det. Ikke legg lokk på det, men omfavne det med begge armer. Snakk med mannen din om det. Len deg inn i å være den Gud har kalt deg til å være. Ikke for å legge press på deg, men for å i større grad få hvile i den gaven du er og har blitt gitt.